Historie

Celtic FC har en rikholdig historie, nærmest unik i fotballsammenheng, så det er ikke så lett å sette seg inn i alt på en gang. Her er et forsøk på å gi en lett innføring i Celtic's innfløkte historie – både sportslig og samfunnsmessig.

De fattige irske bøndene, som måtte jobbe for godseierne, fikk bare en liten jordlapp hvor de kunne dyrke poteter. I årene 1845 til 1851 slo potetavlingene feil pga vanskelige klimatiske værforhold og potetpest, og det ble hungersnød blant den irske befolkningen i Irland.På den tiden bodde det 8 millioner mennesker i Irland, og over 1,5 millioner av dem sultet i hjel under denne hungersnøden (kjent som ”The Potato Famine”)!

Som en følge av hungersnøden flyktet også mer enn 1 million irer ut av landet. Mange dro til USA og noen til Australia og New Zealand. Men, de fleste hadde ikke ressurser til å reise lenger enn over til Skottland og England, hvor majoriteten slo seg ned i vestkystbyene Glasgow, Liverpool og Manchester, samt i hovedstaden London. I løpet av de neste 50 år ble befolkningen i Irland halvert! Og siden hungersnøden var påført dem av engelskmennene som hadde tatt fra dem all dyrkbar jord, oppsto det naturlig nok mye bitterhet.

Mange av irene som dro til USA, klarte seg etter hvert bra, og i dag blir det sagt at hver femte amerikaner har irske aner! Sågar flere presidenter, som bl.a. Kennedy, Reagan og Clinton (som alle er typiske irske navn), er etterkommere av irske utvandrere. Men, Celtic's amerikanske relasjoner vil det kommes tilbake til senere.

De irske innvandrerne som kom til Glasgow ble plassert i slummen på østkanten av byen, hvor de rådende forhold var så ille at man vanskelig kan forestille seg det. Irer ble utnyttet og diskriminert, og hadde ingen rettssikkerhet. Helt til langt utpå 1900-tallet kunne det stå i jobbannonser at irer eller katolikker trengte ikke å søke. Og utenfor puber sto det ofte ”Hunder og irer ingen adgang”.

På 1880-tallet var det en katolsk broder ved navnet Walfrid, som engasjerte seg for den fattige irske befolkningen på Glasgow's østkant. Han organiserte små suppestasjoner for å dele ut mat til dem som ikke hadde noe. Hans problem var imidlertid som for alle andre; mangel på penger. Det er da han får idéen om å starte et fotballag for å kunne samle inn penger til suppestasjonene. I Edinburgh hadde irske innvandrere startet klubben Hibernian med stort hell, og dette ble malen for Broder Walfrid.

På et møte i november 1887 fikk han med seg de folkene han ville ha, og tidlig i 1888 var Celtic FC et faktum. Navnet ble valgt for å vise forbrødring mellom det keltiske folk i Skottland og Irland. Slik ble Celtic FC til, stiftet som en veldedig organisasjon. Klubben fikk lokket til seg mange idrettstalenter fra den irske befolkningen, og hadde suksess fra første stund.

Mye penger ble samlet inn til suppestasjonene, og den dag i dag opprettholder Celtic sine veldedige formål. Hvert eneste år gir Celtic store millionbeløp til veldedige formål. Til sammenligning gir Celtic over dobbelt så mye til veldedighet som det hele den engelske Premier League gir til sammen! I Celtic må også spillerne i sin kontrakt skrive under på at de må stille opp på et visst antall veldedige arrangementer pr sesong.

Motsetningsforholdet mellom Celtic og Rangers er det samme som eksisterer i Nord-Irland, mellom irske republikanere (katolikker) og protestantiske lojalister. Det er derfor man paradoksalt nok i en kamp i Skottland mellom Glasgow-lagene Celtic og Rangers opplever at Celtic-tilhengerne vifter med irske flagg, mens Rangers-tilhengerne vifter med det britiske flagget og det lojalistiske Nord-Irland flagget – altså ingen skotske farger! Slik er dessverre det skotske samfunnet, splittet mellom den keltiske og den angelsaksiske kultur, og alt hva det innebærer. Skillene er heldigvis ikke så ille i dag som dengang Celtic ble stiftet, men de er likevel fortsatt merkbare.

Derfor blir Celtic's hjemmebane fortsatt kalt ”Paradise” av supporterne. Da gresset skulle såes, ble det hentet en kvadratmeter gress fra forfedrenes land, Irland – nærmere bestemt fra Donegal. Denne gressbiten, som ble plassert i midtsirkelen, hadde firkløvere med seg, og disse spredde seg over hele banen, som et tegn på lykke. På grunn av dette har Celtic en firkløver i sitt klubbemblem. I sitt første år hadde Celtic hatt et keltisk kors som emblem. I 1903 spilte Celtic for første gang i drakten som siden har blitt klubbens varemerke: grønne og hvite horisontale striper. Slike striper kalles ”hoops” på engelsk (som betyr tønnebånd), så derfor er et av klengenavnene på Celtic ”The Hoops”.

Celtic var klubben for de som sto aller nederst på samfunnets rangstige, de fattigste fra arbeiderklassen. De var ”taperne” i samfunnet, så for dem var suksessen til Celtic det eneste lyspunktet i tilværelsen, det eneste som ga dem stolthet og verdighet. Derfor trakk Celtic alltid fulle hus, og siden klubben betydde så mye for fansen, skapte de en fantastisk atmosfære på kampene. Celtic-fansen har gjennom alle år fått ord på seg for å være ”best i verden”.

Det var likevel Celtic som vant kampen hele 5-2. Rangers syntes det var ille at de tapte mot denne jyplingen, så etter kampen utfordret de til revansjemøte. Det gikk ikke bedre enn at Celtic denne gangen vant 6-2! Celtic's første offisielle kamp var en 5-1 seier mot Shettleston i cupen 1 september 1888. På denne tiden hadde ikke ligaen kommet i gang, så det ble kun spilt cupturnering, og allerede i sitt første år kom Celtic sensasjonelt til finalen, hvor de måtte gi tapt mot et av datidens storlag Third Lanark. I 1890/91 ble den skotske ligaen startet, og Celtic ble nummer 3, bak Dumbarton og Rangers. Men, i 1892 vant Celtic sitt første cupmesterskap, og året etter ble de seriemestere for første gang. Ikke verst for en så ung klubb. Fortsetter vi Celtic's historie over sportslige fremganger, vant klubben fire seriemesterskap på 1890-tallet.

Willie Maley var en talentfull midtstopper som spilte den første kampen mot Rangers i 1888. Etter han måtte legge støvlende på hylla som 29 åring ble han i 1897 ansatt som Celtics første manager. Inntil da hadde klubbens treninger, laguttak og kampledelse blitt ivaretatt av en komité. Under Maley s ledelse vant Celtic hele seks ligamesterskap på rad fra 1905 til 1910, noe alle trodde skulle bli umulig å kopiere, så det skotske forbundet ga Celtic et spesielt trofé for denne bragden.

På 1920- og 30-tallet spilte en herre ved navn Jimmy McGrory for Celtic, og han er fortsatt tidenes målkonge i britisk fotball. På 445 offisielle kamper skåret han 468 mål, og totalt skåret han over 550 mål! Skåringsrekorden for én sesong var 50 ligamål i 1935/36, og i 1928 skåret han 8 mål i én kamp mot Dunfermline (Celtic vant 9-0)! Alt dette er fortsatt rekorder, som trolig vil stå til evig tid... En annen legende fra denne epoken var keeperen John Thomson, som ble Celtic's førstekeeper i en alder av kun 18 år. I en kamp mot Rangers i 1931, ble han sparket i hodet av en Rangers-spiss, og sparket var så kraftig at Thomson døde. Da var Thomson bare 22 år, men hadde allerede rukket å bli en Celtic-legende med sitt fantastiske keeperspill. Maley satt som Celtics manager i hele 43 år frem til 1940, og han er Celtics mestvinnende manager med 16 ligamesterskap og 14 cuptitler.

Både 1940-, 50- og første halvdel av 1960-tallet var tunge år for Celtic, men et par lyspunkter var det. ”Coronation Cup” og double-triumfen i 1953-54 er nevnt, og høsten 1957 skulle Celtic stå for en bragd det går gjetord om ennå. Celtic møtte da Rangers i Ligacupfinalen, og som regjerende seriemestere var Rangers storfavoritter. Celtic-spillerne ville det imidlertid annerledes, og ga Rangers en leksjon de aldri vil glemme. Stillingen ble til slutt 7-1 (!) til Celtic – og Rangers kan være glad sifrene ikke ble styggere, for i tillegg til de syv målene hadde Celtic også tre susende stolpeskudd. Resultatet 7-1 er største seier noensinne i en skotsk/engelsk cupfinale! Kampen ble udødeliggjort med sangene Hampden in the Sun og Seven One.

Celtic's aller stolteste øyeblikk kom i Lisboa 25. mai 1967. Da spilte de mot italienske Inter Milan i finalen i Europacupen for serievinnere (det som i dag kalles Mesterligaen). Celtic vant 2-1, og ble med det første "britiske" lag til å vinne den gjeveste av Europacupene. Og ikke nok med det, Celtic var faktisk også første ikke-latinske lag til å heve dette troféet, for inntil da var det kun lag fra Italia, Spania og Portugal som hadde vunnet E-cupen.

Celtic stilte følgende lag i finalen i Lisboa: Ronnie Simpson, Jim Craig, Tommy Gemmell, Bobby Murdoch, John Clark, Billy McNeill, Jimmy Johnstone, Stevie Charlmers, Willie Wallace, Bertie Auld og Bobby Lennox. Lagets kaptein var Billy McNeill - og har innehar også klubbrekorden med 790 obligatoriske kamper for Celtic. McNeill ble senere manager for klubben, og det var som manager han ledet Celtic til the double i 1987/88 – den sesongen klubben feiret sitt 100-årsjubileum (eller ”Centenary Season” som den sesongen blir kalt blant Celts).

Det mest imponerende med Celtic's lag var at det kun var skotter på laget – verken før eller siden har det hendt at en klubb har vunnet E-cupen med kun nasjonale spillere på laget (og det er noe å tenke på i disse ”Bosman-tider”). Faktisk hadde hele laget til Celtic vokst opp innen en radius av fire mil fra Celtic Park! Laget ble hyllet som helter da de kom hjem, og siden de hadde vunnet finalen i Lisboa, har de i ettertid fått klengenavnet ”The Lisbon Lions”. Celtic kom også til finalen i E-cupen i 1970, og var på bakgrunn av sine prestasjoner de siste årene, store favoritter. Dessverre undervurderte de motstanderen litt for mye, og tapte 1-2 for Feyenoord. Fra 1966 til 1979 kom Celtic til finalen i ligacupen 14 år på rad! Også det en ”uslåelig” rekord, men bare seks av disse finalene ble vunnet.

Om Jock Stein er den største personligheten i Celtic's historie, er nok de fleste enige om at Jimmy Johnstone er Celtic's største spiller gjennom tidene. Han var meget teknisk god med en egen evne til å drible av sine motstandere. I 2002 ble Johnstone kåret til Celtics beste spiller gjennom historien. Han spilte 515 obligatoriske kamper og skåret 130 mål for Celtic. Foran Celtic Park står det i dag en statue av Johnstone. Han fikk diagnosen "Motor Neurone Disease" (en sykdom som svekker musklene i hjernen) og døde i 2006 kun 61 år gammel.

Heldigvis har Celtic alltid vært folkets klubb, så supporterne seiret til slutt, men ikke uten dramatikk. Supporterne hadde samlet seg bak den skotsk/canadiske forretningsmannen Fergus McCann, og med sin styrke fikk de kastet det gamle og udugelige styret, og innsatt McCann. Men, det var i siste liten, for fredag 4 mars 1994 var klubben etter sigende bare én time fra å bli slått konkurs da McCann satset deler av sin millionformue på å redde Celtic. Han ga seg selv fem år på å få snudd den negative økonomiske trenden til å bli positiv, bygge en ny ”all-seater” stadion, og vinne ligaen igjen. Allerede første sesongen med McCann som administrerende direktør, fikk Celtic lagt seks troféløse år bak seg, da de vant cupen i 1995. Og etter en fantastisk økonomisk snuoperasjon, gikk ”butikken” Celtic med overskudd igjen.

McCann utførte også den mest vellykkede aksjeemisjon i britisk fotballhistorie, og dette gjorde at fansen nå kunne eie deler av sin egen klubb. I dag sitter da også supporterne på hele 80% av aksjene, og har med det mesteparten av makten i klubben, og dette er beroligende å vite, for klubber som eies av finansinstitusjoner har hatt en lei tendens til å tenke mer på kortsiktig profitt enn langsiktige tradisjoner! Samtidig med den økonomiske oppblomstringen i klubben, var også byggearbeidene godt i gang med den nye gigantstadion med over 60.000 sitteplasser.

Det var likevel én ting som bekymret fansen mer enn noe annet, nemlig at erkefienden Rangers var i ferd med å utligne Celtic sin berømte rekord med ni ligatitler på rad. Heller ikke i 1996/97 klarte Celtic å stoppe sine byrivaler, slik at Rangers nå hadde tangert vår ”ni-på-rad”. Skulle virkelig Rangers klare å slå Celtic's ”uslåelige” rekord?! Før 1997/98-sesongen ble nederlandske Wim Jansen den første utenlandske manager i Celtic. Med sin internasjonale erfaring klarte han å vinne ligaen med Celtic, og hadde dermed stoppet Rangers i å vinne ”ti-på-rad”. Dette ligagullet ble ikke sikret før i siste serierunde, og gledesscenene var enorme blant Celtic-supporterne fordi Rangers var blitt stoppet i siste liten. Dette ligagullet blir derfor sett på som et av de aller viktigste i klubbens historie. Høsten 1998 var Celtic sitt nye tribuneanlegg med 60.500 sitteplasser ferdigbygget, så sesongen etter kunne McCann trekke seg tilbake etter sine fem år, vel vitende om at han hadde oppfylt alle sine løfter.

I USA finnes det minst én Celtic supporterklubb i alle stater og større byer. Nesten hvor man reiser i verden, finner man irske og skotske miljøer som har sine Celtic supporterklubber. Og selvfølgelig, i Irland finnes det utallige supporterklubber både i sør og nord, og på hver eneste hjemmekamp kommer det store busslaster på fergene fra Irland, med tusenvis av Celtic-tilhengere. Så selv om Celtic spiller i en relativt lite anerkjent liga, og ikke er så kjente i Norge i forhold til engelske klubber, er det bare Manchester United som kan måle seg i størrelse med Celtic.

Når det gjelder Rangers, er ikke de noen smågutter heller, selv om de ikke har like mange tilhengere som Celtic. De representerer den etablerte delen i det skotske samfunnet, og har dermed mange flere ”rike onkler” enn Celtic, og har derfor alltid vært en mye rikere og ressurssterk klubb enn Celtic. Det protestantiske borgerskapet har alltid sett på katolikker som en trussel, derfor har Rangers blitt drevet som en ren protestantisk organisasjon. Katolikker har ikke blitt akseptert, og ved ett tilfelle, da det ble kjent at en av klubbens vaskedamer opprinnelig var katolikk, ble hun avsatt på dagen. Også et styremedlem som hadde giftet seg med en katolsk dame ble kastet ut. Én av Celtic's største spillere gjennom tidene, Danny McGrain, var protestant og Rangers-supporter, men pga hans navn (Danny) trodde Rangers at han var katolikk og lot ham derfor være. Dermed snappet Celtic ham opp. Dette illustrerer godt Rangers sin grenseløse frykt for katolikker. Dagens Manchester Utd manager Alex Ferguson, var i sin tid stjerne i Rangers, men han måtte tåle hard medfart av klubben fordi han hadde giftet seg med en katolsk dame. Dette gjorde Ferguson bitter, og var årsaken til at han ved tre anledninger i sin unge manager-karriere takket nei til Rangers. Fordi han ikke ville være i en klubb hvor han måtte sjekke spilleres dåpsattest før han kunne kjøpe dem!

Det var først i 1989 at Rangers kjøpte sin første katolske spiller, da de hentet den tidligere Celtic-spilleren Mo Johnston fra franske Nantes. Dette førte til stor oppstandelse blant Rangers-supporterne, som arrangerte store demonstrasjoner mot at klubben hadde kjøpt en katolikk. Supporterne samlet seg utenfor Rangers sin bane, Ibrox Park, og brant sine skjerf for offentligheten. Tusenvis returnerte også sine sesongkort, fordi de nektet å gå på kampene nå som Rangers hadde kjøpt en katolikk. Johnston var Skottlands mest forhatte mann: Hatet av Rangers-fansen fordi han var en katolikk på deres territorium, og hatet av Celtic-fansen fordi han hadde gått over til fienden.

Siden Celtic og Rangers representerer to så motstridende kulturer, er klubbene nærmest blitt ikoner for sine kulturer, og de som tilhører disse kulturene identifiserer seg også i stor grad med disse fotballklubbene. Dette er nok også en av grunnene til at den legendariske Liverpool-manageren (og Celtic-supporteren!) Bill Shankly kom med sitt berømte utsagn: ”Fotball er ikke en kamp på liv og død, det er mer alvorlig enn som så”. Allerede på slutten av 1890-tallet begynte rivaliseringen mellom Celtic og Rangers å gjøre seg gjeldende, og de trakk så store tilskuermengder og tjente så mye penger på dette, at de virkelig begynte å dra i fra de andre skotske klubbene.

Både pga de store publikumsinntektene, og pga rivaliseringen, begynte mediene å kalle de to Glasgow-klubbene for ”The Old Firm”. Og denne betegnelsen brukes den dag i dag som en samlebetegnelse på de to klubbene. Bortsett fra en svak periode på begynnelsen av 1980-tallet, har the Old Firm nesten uavbrutt dominert skotsk fotball, med ca 80% av ligamesterskapene seg i mellom. Dette har de gjort pga den store støtten de har som ”gallionsfigurer” for to kulturer, og de store inntektene de har fått pga den store støtten. Mange sier at den skotske ligaen kun består av to lag, fordi de andre er for små. Men, egentlig er det Celtic og Rangers som er unormalt store, for Skottland er omtrent på størrelse med Norge, og Glasgow er ikke så mye større enn Oslo. Så da kan man selv tenke seg hvilken prestasjon det er at the Old Firm tilsammen trekker 100.000 tilskuere på alle sine hjemmekamper!

NRK v/Bård Tufte Johansen laget i 2010 en meget god dokumentarserie om de seks største lokaloppgjørene i verden. Serien ble kalt "Fotballkrigen" og Old Firm var et av oppgjørene som ble dokumentert. Supporterklubben ble kontaktet av NRK i forkant og hjalp til med tips og kontakter. Se link til episoden om Old Firm: https://tv.nrk.no/serie/fotballkrigen/OCHS47000409/sesong-1/episode-4

Celtic, som alltid hadde vært en stabil klubb og som bare hadde hatt seks (!) managere på sine første hundre år, hadde dermed kvittet seg med sin syvende manager på bare det siste tiåret! Kaoset og turbulensen hadde nådd toppen, og tilhengerne krevde at styret som hadde tatt over etter Fergus McCann måtte få ansatt en manager som kunne gi klubben ro og kontinuitet.

I 2000 ble irske Martin O'Neill ansatt som ny manager - noe supporterne samstemmig jublet over. O'Neill hadde ved å gå gradene som manager i engelsk fotball vist at han hadde faglige kvalifikasjoner. Enda viktigere for fansen var at han aldri hadde lagt skjul på at han var Celtic-supporter! At han hadde det både i hodet og hjertet viste han i sin debutsesong, da han førte Celtic til ”the treble”, dvs seier i ligaen, cupen og ligacupen. O'Neill er også den Celtic manageren som har fått flest penger til rådighet og står bak de tre dyreste spillerinnkjøpene i Celtics historie ved kjøpene av Chris Sutton, John Hartson og Neil Lennon som kostet £ 6 millioner hver. 2001/02 sesongen førte O'Neill Celtic til nok et seriemesterskap, samt at klubben gjorde en særdeles respektabel innsats i Mesterligaen og UEFA-cupen.